Maristyrt personlig assistanse

Maristyrt personlig assistanse

"Mitt mål er at vi skal ha som felles mål at jeg oppnår mine mål." En flott artikkel skrevet av en arbeidsleder om det å ha BPA.

Maristyrt personlig assistanse
Mitt mål er at vi skal ha som felles mål at jeg oppnår mine mål.

Mine mål kan være å få skrevet ferdig en novelle, få vasket gulvet, lagd middag, få stelt håret hos frisøren, handle julegaver, trene, øve til en forestilling – stort og smått og hverdagslig, som til sammen former et liv. Mål på lang sikt er å få gitt ut en bok som folk vil lese, på kort sikt å få ferdig et par avsnitt til, før jeg glemmer hva jeg tenkte at jeg skulle skrive. Mål på kort sikt kan også være å få slappet av i helga, sitte i min egen boble og høre lydboka i fred, og nesten glemme at du er der.

Det er en del av assistansen å hjelpe meg å passe tida. Jeg har aldri vasket gulvet selv, og vet ikke hvor lang tid du bruker på det. Du tar ikke styringa fra meg, om du sier at ”hvis vi skal vaske gulvet nå, så tror jeg ikke vi rekker å handle også”. Det er ikke ditt eller mitt ansvar alene å få gjort alt jeg har tenkt å gjøre den dagen, men det er vårt ansvar å få gjort det – sammen. Jeg låner dine armer, bein og øyne på områder der mine ikke strekker til. Jeg er arbeidsleder, og til syvende og sist er det jeg som bestemmer, men det blir mye bedre for oss begge, hvis du deltar aktivt i min hverdag. Det er lov å foreslå noe du selv har lyst til, selv om det ikke er jobben din å gjøre det. Vi er to mennesker, og vi skal skape et VI innenfor rammene av livet mitt.

Husk: Du er ingen tjener. Jeg må få lov til å si hva jeg vil, før du styrter til og oppfyller ønsker jeg ikke har ytret ennå. Det er ikke du som inviterer til middag når maten er ferdig, det er jeg som låner dine hender og ferdigheter til å få lagd meg middag. Dermed er du heller ikke en vertinne som er høflig og oppfordrer meg til å ta en porsjon til.

Dette skrev jeg til assistentene mine. Det står i en perm som jeg kaller Mariboka – en slags bruksanvisning på meg og huset mitt. Assistentene er armer og bein for meg, litt øyne også, men ikke hode, ikke viljen min, ikke ønskene eller drømmene mine. Jeg forventer ikke at jeg skal få oppfylt alle ønskene eller drømmene mine; hvem får vel det? Men assistentene gjør det mulig å strekke seg etter drømmene, få lov til å ha dem, og prøve å oppfylle dem.

Det har nettopp vært Litteraturuke i Vestfold. (Det er tre store begivenheter i mitt liv hver høst: Teaterdagene på Lillehammer, Litteraturuka, og jula med tilhørende forberedelser.) Før Litteraturuka startet, ga jeg assistentene beskjed om at nå skal vi kjøre Vestfold rundt, da må tidspunktene for trening og gulvvask tilpasses litteraturen.

Fordi jeg bor i en kommune som skjønner hva BPA er, får jeg lov til å kjøre Vestfold rundt. Det er ingen kommunale personer som krever at jeg skal legge meg kl 2100, eller som blander seg borti om jeg drar til Larvik eller Hof, eller til hytta vår i Tinn. De statlige retningslinjene for BPA (I-9 2015) ber også kommunene holde fingrene av fatet. Men selvfølgelig følger det et ansvar med så stor frihet: det krever arbeidsplaner der Arbeidsmiljøloven må overholdes, kanskje er det en tariffavtale å ta hensyn til, og assistentene har krav på gode og trygge arbeidsforhold. Det skader ikke å bruke sunn fornuft og vise folkeskikk.

Betyr det noe hvem som er arbeidsgiver? Ja, jeg har erfaring med en kommune, et andelslag og et privat firma. Stort sett gode erfaringer med alle tre. Til syvende og sist er det jo de menneskene som jobber der, og hva de skjønner, som betyr noe.

Jeg har styrt min egen assistanse i mange år, også før Brukerstyrt Personlig Assistanse ble et begrep. Ingen har jobbet som støttekontakt, avlaster eller skoleassistent for meg uten at jeg eller foreldrene mine har hatt et avgjørende ord med i laget. Da jeg ble voksen og flyttet for meg selv, ble alle disse tiltakene vekslet inn i BPA, med kommunen som arbeidsgiver. Jeg gikk på Nansenskolen, og tok senere noen delemner ved Høgskolen i Vestfold, og da spleiset stat og kommune på regningen. Staten, altså Aetat og senere Nav, betalte kommunen for den tiden jeg var på skolen, men det var de samme assistentene som gjorde jobben enten jeg var her eller der.

Assistentene har jeg lært opp, blitt kjent med, og de er blitt kjent med meg. Etter hvert vet jeg hva de liker, hva de er flinke til og hva de synes er vanskelig (men som de liker å bryne seg på). En gang spurte jeg en assistent: -Synes du at du har en ensom jobb? Hun ristet på hodet og svarte med et bestemt flir: -Nei. Synes du at du har et ensomt liv?

På et personalmøte tok jeg en gang en runde rundt bordet og spurte: Hva er det beste – og det verste – med å jobbe hos meg? En dreven assistent svarte: -Det beste ved jobben er at vi jobber så tett. Det verste med jobben er også at vi jobber så tett.
Det er også min erfaring.

 
Av Mari Bjurgren

Billedtekst:
Det er fordel å være kjapp på tastaturet, hvis du er assistent for meg.
(Foto: privat)